Rapport fra Eurochurch-konferansen 2008, Lisboa, Portugal, 15.-17. april 2008

Eurochurch er et nettverk av menighetsplantings-organisasjoner som er en etterfølger av Church Growth Assosiation. De arbeider tett sammen med DAWN. Årets konferanse var lagt til Carcavelos, en liten by 25 km nord for Lisboa, og hadde ca 50 deltakere fra 12 nasjoner. Fra Norge deltok Per Ivar Johansen, NMS, Helge Hollerud og Jon Arne Nygård fra Frikirken og undertegnede.

Bibelens plass
Temaet for årets konferanse var ’Bibel og Misjon i det nye Europa’. Missiologen Leslie Newbigin har stadig pekt på at Europa egentlig er en asiatisk halvøy. Den viktigste grunnen til at vi likevel er et eget kontinent, henger sammen med Bibelens plass hos oss. Europas grenser er også de nasjoners grenser som er blitt formet av den store bibelske fortelling. Mange av dem som er opptatt av kristentroens fornyelse i Europa, er overbevist om at gjenoppdagelsen av den bibelske fortelling vil bli like avgjørende som kirkens fornyelse. Kirken må på nytt oppdage Bibelens plass og betydning for kirkens og troens fornyelse på vårt kontinent.

Dette var utgangspunktet for Alan Roxburghs (Canada) og Colin Greenes (UK) bibeltimer. Vi må ikke gjøre oss til herrer over Skriften; vi må gi rom for ’lectio divina’; den åndelige lesning, hvor bønn og ettertanke fører til at ’teksten får lese oss’. Det kan være sunt for oss iblant å komme til et punkt i livet hvor vi kjenner usikkerhet, hjelpeløshet, manglende kontroll, ’the shaking of the foundations’ (Paul Tillich) under oss. Vi leter etter løsninger og prøver med våre metoder, men ingen ting fungerer slik vi tenker og ønsker.

Israelittene – og vi
Israelittene opplevde dette da de sto foran Sivsjøen og krisen var et faktum. Gud kunne tatt dem direkte fra slaveriet i Egypt til det lovede land uten å gå veien om de lange prøvelsene i ørkenen. Men han gjorde ikke det. Det var fordi de senere i Kanaan skulle få en historie, en fortelling om Jahves kjærlighet, om utvelgelse, beskyttelse og omsorg å lytte til når livet ble vanskelig i det nye landet. Da ville de lytte til og lese fortellingen om Guds undere med dem på en helt annen måte. Og ikke bare komme opp med strategier og fikse løsninger, men vende seg til den Gud som engang utfridde dem.

Profeten Jeremia bebreider folkets ledere i Jerusalem at de har mistet sin felles hukommelse, Guds historie med dem, fordi de har vendt seg bort fra Herren. Når fiendene truer, sier folkets ledere: Dette skal gå bra, alt skal bli som i gamle dager, vi skal finne løsninger. Ikke lenge etter kom kong Nebukadnesar og katastrofen for folket, for byen og for templet var total. Fangenskapet i Babylon ventet.

Esekiel
I Esekiel kap 2 får profeten beskjed om å spise bokrullen Herren rekker ham. De ord han eter, skal han gå til de bortførte i Babylon og forkynne, enten de vil høre på eller ikke. Underforstått: dette kommer de ikke til å like, for de er et hardt og stridlynt folk som har vendt seg bort fra Herren. Esekiel spiser bokrullen, og blir ført av ånden til Babylon, full av bitterhet og sinne på grunn av et oppdrag han ikke liker. I syv dager sitter han lamslått og sier ikke et ord.

Esekielfortellingen peker på at våre egne strategier og suksess ikke alltid er sammenfallende med Herrens vilje. Det er ofte i en situasjon preget av motgang, sinne, bitterhet og uforståelige hendelser at Herren kan finne veien til vårt sinn og hjerte – når vi går de veier han ber oss om å gjøre. - Vi satt i grupper og delte av egne liv der vi kjenner vi ikke strekker til, mislykkes, synder. Det er sterkt å lytte til kristne ledere dele ærlig av smerte og nederlag. Og ikke mindre sterkt å hjelpe hverandre å se hvor i alle disse sprekker Gud kan finne en vei inn.

Situasjonen i Europa
En god del av tiden gikk også med til å dele fortellinger både om tilbakeslag og om håp når det gjelder kirken på vårt kontinent. Et trekk som går igjen, er de ulike etniske menigheter, især i Storbritannia, Nederland, Tyskland og Frankrike som mange steder har en betydelig vekst. Flere av disse driver aktivt misjonsarbeid i sitt eget nærmiljø – og noen sender også misjonærer til unådde grupper i sine egne hjemland i Afrika eller Asia.

Årsmøtet i Eurochurch er en sammensatt, levende og inspirerende gruppe. Av de jeg fikk spesiell kontakt med denne gang, var en amerikaner som er misjonær i et kunstnermiljø i Paris, et ektepar fra Canada som er menighetsbyggere i Dresden; en polsk pinsevenn-pastor som er kirkeplanter i Belgia, to nederlandske familier som i åtte år har bygd opp en evangelikal menighet i Nord-Spania (de sa det ikke var helt enkelt…), en prest i Church of Scotland som opplever sin kirke i stagnasjon og forsteining. Impulslinjene går på kryss og tvers over hele Europa. Det var en bra gruppe unge ledere som var med i år også; dette er et miljø som gir utfordring og inspirasjon. Det er ønskelig med en enda større kontingent fra Øst-Europa, slik vi er vant med i EEA-sammenheng.

Katolsk fornyelse
Et innslag som gjorde sterkt inntrykk, var besøket av to katolske patere fra hhv USA og Italia som hørte til innen den katolske kirkes karismatiske fornyelsesbevegelse. Deres ærend var å dele litt av det positive som skjer innen deler av den katolske kirke i Europa når det gjelder nytt syn på Bibelens sentrale plass, på åndens gaver og på betydningen av evangelisering. Paterne gjorde to ting: de ba om tilgivelse for mye av den arroganse, stolthet og selvgodhet den katolske kirke har vist overfor den protestantiske kirke og de evangelikale. Så rettet de en sterk takk til de bevegelser som også hadde fått bety mye inn i deler av den katolske kirke, bl.a YWAM, broder Andreas og Open Doors, og Frelsesarmeen. De har lært oss å se Jesus mye klarere, sa de, og uttalte følgende: -Europa er fullt av døpte mennesker som trenger å bli evangelisert. Det må vi gjøre sammen. Vi håper også at mange av våre pater-kolleger kan finne Jesus slik vi har møtt ham. – Møtet gjorde mildt sagt et sterkt inntrykk. Vi hadde fra protestantisk side også ett og annet å be våre katolske brødre om tilgivelse for.

Kina
Det må også tas med at en av paterne er svært engasjert i arbeid i Kina gjennom en årrekke. Han fortalte at han i USA hadde møtt Maos sønnesønn, som er ateist. Like fullt hadde Mao jr. gitt uttrykk for at det Kina trenger, er levende kristentro. Pateren kunne også fortelle at selv om situasjonen i Kina er svært sammensatt og mange kristne har det vanskelig, hadde han også møtt et sentralt regjeringsmedlem som ga uttrykk for sterk støtte til den kristne tro og stor interesse for personen Jesus. Kort sagt: Kina er – det meste.

Mai 2008     Rolf Ekenes